Framtiden

2050-Min framtid

Året er 2050. Mannen min er borte. Han døde for mange år siden. Barnet mitt sitter på gulvet med en gift-maske på, mens det andre barnet mitt ligger gjemt under gulvplankene.
Jeg skulle ikke få mer enn et barn, men jeg fikk tvillinger, og nå lever den ene på overflaten mens det andre blir gjemt bort.

Vi lever i et plastikk hus, i en plastikk by.
Vi viste ikke hva vi skulle gjøre med det, det var for mye av det.

Ingen av barna mine har sett en fugl, ingen av den har noen gang kjent på den friske luften utendørs. Mest fordi lufta ikke lenger er frisk.

Vi kan ikke dra på ferie. Hull i ozonlaget har gjort at vi aldri kan forlate landet. Tusenvis av sivilisasjoner har dødd på grunn av den brennendene heten. Norge pleide å være et nydelig land med nydelig natur, men nå har alt blitt grått og reinskadd. Våre skoger har druknet, våre dyr har dødd.

Når vi dro til Mars fikk vi håp, men det forsvant fort når vi fant det som var der. De var smartere enn oss, de var raskere enn oss. Det var de som tok mannen min.

Barnet mitt gråter. Han er sulten. Jeg er sulten.

Jeg skulle aldri få to barn.
Jeg gir han mine rasjoner.

Jeg dør

Barna mine dør

Jorda dør.

-Sara (vet at det er overdramatisk)